Mitsuyo Maeda

Mitsuyo Maeda (前田 光世), født 18. november 1878 i landsbyen Funazawa, Hirosaki, Aomori-prefekturet i Japan, var en judoka, catch wrestler og proffkjemper som regnes som en av grunnleggerne av brasiliansk jiu-jitsu. Med sine 164 cm og 64 kg ble han en av sin tids mest fryktede kampkunstnere, kjent under det legendariske kallenavnet Conde Koma — Greve Kamp. Som ung trente Maeda sumo, men manglet den ideelle kroppsbygningen. I 1894 sendte foreldrene ham til Tokyo for å studere ved Waseda-universitetet. Året etter meldte han seg inn på Kodokan, judoens hovedkvarter grunnlagt av Jigoro Kano. Maeda avanserte raskt og trente under Kano selv og under Tsunejiro Tomita, en av Kodokans «Fire Himmelske Konger.» Han utmerket seg spesielt i newaza (bakketeknikker), påvirket av Kosen judo-tradisjonen og gamle jujutsu-bakkearbeidsspesialister som Mataemon Tanabe fra Fusen-ryu-skolen. I 1904 ble Maeda sendt til USA sammen med Tomita for å demonstrere judo. Han holdt oppvisninger ved Princeton, West Point og New York Athletic Club, og tok ofte imot åpne utfordringer. Det som begynte som judodiplomati ble til en global kampkarriere som strakte seg over mer enn et tiår. Fra 1905 til 1913 reiste Maeda gjennom USA, England, Spania, Frankrike, Cuba, Mexico og flere sentral- og søramerikanske land, der han kjempet mot brytere, boksere og kampsportutøvere av alle stiler i åpne utfordringskamper. I Spania rundt 1908 tok han navnet Conde Koma — avledet av det japanske verbet komaru (å være i vanskeligheter) og den spanske tittelen Conde (Greve). Underveis absorberte han også elementer av catch wrestling fra tiden i England, og skapte en pragmatisk kampstil som blandet judokast, newaza og reell kampstrategi. Maeda ankom Brasil sent i 1914, først i Santos, São Paulo. Innen desember 1915 holdt han oppvisninger i Belém do Pará, der han til slutt slo seg ned. Han ble naturalisert brasiliansk statsborger under det portugisiske fornavnet Otávio. I 1921 åpnet han sitt eget akademi ved Clube Remo i Belém, og engasjerte seg også i å legge til rette for japansk immigrasjon til Amazonas-regionen. Det var i Belém at Maedas arv tok sin mest skjebnesvangre vending. Rundt 1917 så den unge Carlos Gracie — da omtrent 14–15 år gammel — Maeda demonstrere på Da Paz-teatret og bestemte seg for å lære av ham. Gastão Gracie, Carlos' far, som hadde forretningsforbindelser til det lokale sirkusmiljøet, formidlet kontakten. Maeda tok Carlos som elev. Ifølge noen kilder var Luiz França en annen tidlig brasiliansk elev, selv om historikeren Robert Drysdale har stilt spørsmål ved deler av den tradisjonelle linjefortellingen. Hva Maeda egentlig lærte bort er gjenstand for faglig debatt. Maeda var Kodokan-judoka, men på begynnelsen av 1900-tallet var begrepene «judo» og «jiu-jitsu» ennå ikke klart adskilt — selv i Japan begynte formell differensiering først rundt 1925. Maeda selv skal ha brukt betegnelsen «jiu-jitsu» eller «Kano jiu-jitsu.» Hélio Gracie uttalte i et intervju i 1994: «Konde Koma kalte det jiu-jitsu. Vi kjente ikke engang ordet judo før det kom til Brasil.» Robert Drysdales forskning i Opening Closed Guard (2020) har ytterligere komplisert den tradisjonelle fortellingen, og antyder at Carlos' direkte trening under Maeda kan ha vært kortere enn vanligvis fremstilt, og at andre japanske instruktører — blant dem Donato Pires dos Reis, Jacyntho Ferro og Soshihiro Satake — også spilte viktige roller i overføringen av kunsten i Brasil. Det som er sikkert, er at Maedas undervisningsfilosofi gikk utover ren teknikk. Basert på sine år med reell kamp på fire kontinenter utviklet han en teori om at kamp kunne deles inn i distinkte faser — slag, klinch, takedown og bakkearbeid — og at mestring av overgangene mellom disse fasene var nøkkelen til seier. Dette konseptuelle rammeverket ble grunnleggende for det Gracie-familien senere utviklet. Maeda fortsatte å undervise i Belém til han døde av nyresykdom 28. november 1941, 63 år gammel. Bare én dag tidligere, 27. november, hadde Kodokan forfremmet ham til 7. dan — en ære han aldri fikk oppleve å motta. I 1956 ble et minnesmerke reist i hans fødeby Hirosaki, med Risei Kano, sønn av judoens grunnlegger, til stede ved seremonien. Maedas arv består som den uunnværlige broen mellom japansk kampkunst og det som skulle bli den moderne æraens mest innflytelsesrike grappling-kunst. Nøkkelkilder: Wikipedia — Mitsuyo Maeda; BJJ Heroes — The Seeds of Mitsuyo Maeda; BJJEE — Hélio Gracie-intervju (1994/2002); Japans nasjonalbibliotek — Undefeated Conde Koma; Robert Drysdale, Opening Closed Guard (2020); Renzo Gracie & John Danaher, Mastering Jujitsu (2003).